Lofoten Love

Forfatter: Ingeborg Sol Fure - @solfure

Jeg innrømmer det: Jeg har et ambivalent forhold til Lofoten, og det uten å engang ha vært der. Jeg er vestlending nemlig, og i årene mine pumper det en indoktrinert overbevisning om at ingenting kan måle seg med dype fjorder, svære fjellformasjoner, isblå breer og hvite strender. De vi har i den vestlige delen av Norge vel og merke. Hovedstaden i landet vårt er kanskje Oslo, men sentrum av hjertet mitt ligger 55 minutter i luftlinje unna. Om du flyr Widerøe da, for ingen andre flyselskap lander her i Førde. Derfor var det også sykt deilig å fly Widerøe hele veien fra Førde til Svolvær, når jeg først hadde bestemt meg for å finne ut hva all denne fuzzen rundt Lofoten egentlig dreia seg om. Venninna mi, Helle Frogner og jeg pakka kofferter og kamerutstyr og satte kursen mot nord.  

Tillit ved første øyeblikk

Vel fremme på Svolvær Lufthavn, som utrolig nok viste seg å være enda mindre enn Førde Bringeland, trilla vi koffertene ut i leiebilen som stod og venta rett foran hovedinngangen. "Bilen er åpen, nøkkelen ligger i hanskerommet" var meldingen fra utleieren. Nordnorsk tillit, skremmende ulik vestlandsk skepsis. Men jeg likte det, og 15 minutter etter at vi hadde landa sjekka vi inn i de historiske rorbuene til Svinøya Rorbuer.  I to dager skulle vi ta inn nordnorsk kultur, historie, natur og opplevelser, og vi kjente at vi hadde det travelt. 

Blodet brusa i vestlandsårene. Lofoten var som akkurat som naturen hjemme, bare komprimert og uten skog liksom. De spisse tindene reiste seg opp fra et flatt, mørkeblått hav og lysten til å klyve opp ryggene og ta inn inntrykkene var nesten ikke til å holde ut. Dagene i november er såpass korte med tanke på dagslys at vi måtte velge med omhu hvilke aktiviteter vi skulle finne på. Fjelltur utgikk, men heldigvis hadde vi med utsikt på boks med vinger. Gjennom dronens øyne fikk vi bekreftet det vi hadde innsett i det føttene landa på nordnorsk jord: vi burde ha booka oss flere enn to dager her, for det luftige skuet fra fjelltoppene hadde vært fantastisk å stemple inn i minneboka! 

Roadtrip

Dag 1 var satt av til roadtrip Svinøya-Reine, en tur som i følge Google maps tar 2 timer og 10 minutt om du kjører i ett strekk. Det gjorde selvfølgelig ikke vi, for det var mye å se underveis. Første stopp ble Henningsvær og Trevarefabrikken, en kul kafe som også tilbyr overnatting, skipakker, yogaretreats, sauna, bading i fjorden, konserter, utstillinger og foredrag. Stedet er med andre ord samlende for mennesker i alle aldre, med alle slags interesser, og har en helt egen atmosfære som bare kan oppleves, om ikke annet for å bare kjøpe en kaffe, slik som vi gjorde.

På bilturen mot Reine ble det mange stopp langs veien for å nyte naturen og fotografere. Det er vakkert å observere de ulike skiftene i lys og stemning som skjer fra minutt til minutt når man er på en slik tur. Mange kjører bil fra A til B for å komme seg frem til noe, men jeg vil absolutt anbefale å dra på roadtrip kun for bilturen sin del også. Du kjører garantert forbi mange opplevelser når du haster forbi. Stopp bilen på intuisjon, pust dypt inn, observer, vær nysgjerrig, og fotografer!

Verdens vakreste fotballbane!

En av attraksjonene som stod høyt på bucketlista vår, var den nydelige fotballbana i Henningsvær. Henningsvær Il ble grunnlagt i 1927, men det var ikke enkelt å finne plass til en fotballbane på det knausete øyriket. Løsningen ble å utbedre grunnfjellet på sydsiden av Hellandsøya, slik at den irrgrønne matta kunne plasseres mellom fyrtårn, fiskehjeller og værbitte berg. Vi parkerte bilen i enden av bana og spaserte rundt på små asfalterte stier. Fyrtårnet på øya er dessverre privateid, ellers hadde vi nok tatt turen innom dette også. Skal du hit så ta med klappstol / piknikpledd og nyt noen timer på berget. Den friske havlufta er noe som må nytes i lange drag!

Ørnesafari

Dag 2: Høydepunktet for dagene våre i Lofoten var uten tvil ribtur og  ørnesafari med Lofoten Explorer. Jeg hadde sett for meg at vi kom til å se ørn bare om vi var heldige, og at det ikke var noen garanti for det. Så feil kunne man ta. Vestlandsk pessimisme. Vi såg et hundretalls ørn, og attpåtil på kloss hold! Ribfører Rune Svendsen fortalte med stor lidenskap om ørnene, landskapet i og rundt Trollfjorden og historiske hendelser som har skjedd her. Vi lærte blant annet at ørner ikke kan svømme, noe som var ny informasjon for meg.  Når de jakter er de avhengig av oppdrift for å kunne lette, så de stuper ned og fanger fisk kun i motvind. Lander de på vannet vil de synke og drukne! Ribturen varte i hele to timer, og gav oss god tid til å fange en hel haug bilder av ørn fra alle slags vinkler. Dette er kjære minner å ta med seg hjem til vestlandet, hvor jeg aldri har kommet så tett på ørn som dette. 

Fototips

Skal du ta bilde av ørn i bevegelse og du har kamera med manuelle innstillinger bør du prøve deg fram med utgangspunkt i dette: blender: 2,8-4 i blenderåpning, alt etter hvor skarp du ønsker at hele ørna skal bli, lukketid på 500-1000. Still inn ISO etter dette, men husk at jo høyere ISO jo mer kornete vil bildet bli. Ta med en håndduk til å legge rundt kamera når båten forflytter seg, og til å tørke av linsa med. Det var oppholdsvær da vi var på tur, men håndduken kom godt med likevel. Husk også ekstra minnekort, du har ikke tid å se på bilder og slette de som blir uklare før turen er over, og jeg garanterer deg: du kommer til å ta mange bilder!

Etter to innholdsrike dager går ferden tilbake til det fagre Vestland, dog med en litt annen oppfatning av Lofoten enn den vi hadde da vi dro: Naturen er tett på, menneskene som bor og jobber der elsker stedet, opplevelsene er mektige nesten uansett hva du gjør, og sist men ikke minst: du får oppleve mye på 2 dager i november, men ikke på langt nær nok til å ikke ønske seg tilbake til dette fantastiske stedet!

Om du ønsker å følge opplevelsene våre både på Vestlandet og andre steder i landet, kan du sjekke ut instagrammene våre @solfure og @hellefrogner.