Viggo Widerøe – en pionér i norsk luftfart

I løpet av 90 år har Widerøe vært en bærebjelke i norsk luftfart, brobygger mellom fjord og fjell, en pålitelig følgesvenn gjennom skiftende værforhold fra storm til strålende solskinn. Dette er historien om 90 år fylt med både hverdagsliv og spektakulære eventyr. Som Norges eldste flyselskap bærer Widerøe en stolt arv, en reise som startet i 1934, da den ambisiøse unge Viggo Widerøe sammen med en håndfull flyentusiaster, fikk konsesjon og trosset alle odds ved å etablere det som med tiden skulle vokse til å bli et nasjonalt ikon: Widerøes Flyveselskap.

Dette eventyret startet faktisk lenge før den første konsesjonen ble gitt. I 1910, da Viggo Widerøe var bare seks år gammel, tok hans far ham og broren med til Etterstadsletta i Oslo for en opplevelse som skulle tegne kartet for Viggos fremtid. Der, sammen med om lag 30.000 andre nordmenn kledd i tidstypiske elegante hatter og lange frakker, stirret en ung Viggo opp i himmelen med vidåpne øyne.

Det som fulgte, var intet mindre enn historisk. Over hovedstaden utfoldet pilot Carl Gustav Cederström, kjent som den flygende baron, sine flykunster. I 20 minutter holdt han publikum i åndeløs spenning. Denne første flyoppvisningen i Norge, med en seks år gammel Viggo som forundret tilskuer, plantet en uutslettelig drøm i hjertet til den unge gutten. Fra det øyeblikket var hans skjebne forseglet: Viggo Widerøe skulle bli flyger.

Et eksotisk påfunn

Viggos flydrøm var ikke som alle andres. For Viggo var det aldri nok å bare få seg selv opp i lufta, han ønsket noe mer enn å utføre akrobatiske luftkunster, eller å bare lage show. Han ville få hele Norge til å fly.  Allerede da Viggo var i slutten av tjueårene, kom ideen: Lillebroren Arild og han selv skulle starte flyselskap. På den tiden ble det i beste fall oppfattet som et eksotisk påfunn å starte flyselskap, eller ren galskap.

Entreprenørsjel

Men Viggo tvilte ikke på ideen. Tidlig på 1930-tallet startet han sammen med gode venner opp de første charterflyvningene i Norge. Riktignok fløy de ikke turister til syden, men snarere opp til det ufremkommelige, norske påskefjellet. De tilbød også livsviktig luftambulansetjeneste og opererte som taxifly for direktører på vei til sine fritidsboliger på Sørlandet. Med en pionerånd som få, arrangerte de også dristige flyoppvisninger, og deres landingsstriper varierte fra åpne jorder og vidstrakte vidder til islagte innsjøer. Hensikten var klar: å vise folk hvor gøy det var å fly.

Svingte unna skyskraperne

I 1932, inspirert av en imponerende flymesse i Berlin, ble Viggo og Arild Widerøes flydrøm til. Fascinert av de moderne flyene og deres kapasiteter, innså de behovet for et passasjerfly for deres fremtidige virksomhet. Med hjelp fra venner samlet de inn 25 000 kroner for å investere i et moderne, innelukket fly, en Waco. Viggo forelsket seg i dette flyet under et besøk på flyfabrikker i USA. Utfordringen var å transportere flyet til Norge. Uten de nødvendige midlene for shipping ble løsningen en kombinasjon av å fly deler av strekningen og å frakte det over Atlanteren med båt, en reise som viste seg å være alt annet enn rett frem.

Reisen hjem bød på utfordringer fra start: Viggo måtte navigere gjennom tåke over New Yorks skyskrapere, med en kjentmann som guidet ham ved å telle gater og bygninger. Overfarten til Bremen med flyet ombord på en damper var bare begynnelsen. Fra Bremen tok han flyet ut for siste etappe til Norge, en reise som ble preget av is på vingene, røft vær, tykk tåke og et defekt kompass. En risikofylt manøver, hvor han fulgte et jernbanespor gjennom tåken, endte med at han uforvarende nærmet seg Polens grense. Til tross for de mange farene, klarte Viggo å bringe flyet sikkert hjem til Norge, et bevis på hans besluttsomhet og dyktighet som pilot.

Norges fremste flyfotograf

I Norge ventet et nytt kapittel i flyeventyret. “Widerøe’s Flyveselskap A/S” ble grunnlagt i 1934, og selskapet fløy den første sivile post- og passasjerruten i Norge. Ruten gikk fra Oslo rundt kysten til Haugesund, med det splitter nye Waco-sjøflyet han hadde hentet fra USA. Widerøes piloter var så punktlige at lokale fiskere justerte klokkene sine etter deres flyvninger.

Utfordringene lot imidlertid ikke vente på seg. Norge valgte å investere i bygging av kostbare flyplasser fremfor å utnytte sjøflyenes fleksibilitet. Widerøe tapte med dette kampen om statsstøtte og konsesjon for flyruter langs kysten. Viggo nektet å gi seg. Viggo vendte blikket mot nye muligheter, i retning av mer flyveropplæring og utvidet virksomhet i verkstedet. Han skaffet seg også en ny type kamera, og selskapet begynte med flyfotografering som gjorde det mulig å lage kart. På få år ble Widerøes Flyveselskap Europas ledende på flyfoto.

Guttedrømmen Antarktis

Vinteren 1936–1937 åpnet flyfotograferingen døren for Viggo til å realisere en annen barndomsdrøm. Han ble invitert av hvalfangstreder Lars Christensen til å delta på en ekspedisjon til Antarktis for å kartlegge et enormt område. Med et Stinson-fly kartla Viggo omkring 80 000 km² av det antarktiske kontinentet, hvor Widerøefjellet i Dronning Maud Land senere ble oppkalt etter ham. Ekspedisjonen var fylt med utfordringer, inkludert en nesten-katastrofal drivstoffmangel og en råk som var i ferd med å fryse igjen, men de klarte å lande i siste øyeblikk.

Takket være suksessen med flyfotografering og ekspansjon av flytjenester, gjeninntok Widerøe en sterk posisjon i flymarkedet, en posisjon selskapet har opprettholdt siden. Viggo ble en pådriver for byggingen av kortbaneflyplasser langs kysten, for å tilby flyforbindelser til småsteder uegnet for lange rullebaner. Med sin dyktighet i å håndtere både media og politikere, lyktes han i dette foretaket.

En helt med vinger

Viggo Widerøe har en dramatisk historie de færreste kjenner til. For det var ikke bare i lufta eller på dristige reiser over Amerika og Antarktis at flygeren møtte hardt vær. Også nede på bakken har det stått om livet for stifteren av Norges eldste flyselskap.

Viggo var kjent for sitt vinnende vesen og standhaftige pågangsmot. Det skulle vise seg å være livsviktig i krigsårene som fulgte.

Dødsdømt av nazistene

Under andre verdenskrig ble motstandsmannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby oppmerksom på den dyktige piloten Viggo Widerøe, og Viggo ble en viktig del av Hjemmefronten. Viggo bidro først med radiosamband til England, før han utvidet sin innsats til å inkludere smugling av flyktninger med båt fra Vestlandet, samt en tidlig rolle i Milorg. I 1941 ble imidlertid Viggo mål for Gestapo og arrestert på åpen gate, etterfulgt av opphold i Møllergata og Grini fengsel og dømt til døden av naziregimet.

Med en unik mulighet til å forsvare seg foran de tyske dommerne, holdt Viggo en forsvarstale på flytende tysk der han utfordret Tysklands metoder for å behandle fanger. Hans ord og karisma førte til at dødsdommen ble omgjort til ti års fengselsstraff for det nazistene omtalte som en "spionsak". Viggo tilbrakte fire år i ulike tyske konsentrasjonsleirer under krigen, men mistet aldri håpet. Han ble kjent som en urokkelig optimist og en kilde til glede blant sine medfanger, et bevis på hans utrolige ånd og motstandsdyktighet.

Flydrømmen ble virkelighet

Etter at freden senket seg over Norge i 1945, trådte Viggo Widerøe inn i en ny æra for luftfarten. I 1968 åpnet kortbanenettet med introduksjon av Twin Otter og helårsdrift. Starten ble markert med en prøverute mellom Trondheim og Bodø via Helgeland. Testen ble en suksess, og markerte et vendepunkt for Widerøe, og åpnet døren for utvidelse til lokalflyruter i områder med begrenset kommunikasjon. 

På 1970-tallet realiserte Widerøe visjonen fra 1930-tallet med utviklingen av kortbaneflyplasser i distriktene, der Widerøe spilte en nøkkelrolle sammen med daværende samferdselsminister Håkon Kyllingmark. Overgangen fra sjøfly til landbaserte fly betydde startskuddet for en ny fase i norsk luftfart, en utvikling som har vedvart siden. Viggo Widerøes utholdenhet og filosofien "dette skal vi klare" ledet til varige endringer og suksess.

Verdien av kortbanenett

Det var ikke noe jåleri med Viggo. Han var ikke opptatt av å fly for luksusens skyld, eller for å tjene penger til seg selv, men fordi han mente at akkurat landet vårt så inderlig trengte disse flyene. Som en ekte naturelsker følte han en spesiell forbindelse til landets avsidesliggende steder, de små samfunnene og menneskene som bodde der. Hans største ønske var å bevare livskraften i Norges små fiskevær og de skjulte krokene av det vidstrakte landet, og sikre at hele Norge forble bebodd og levende.

Storfamilie med fly som lidenskap

Etter 35 år som direktør i Widerøe, kunne Viggo i 1970 trekke seg tilbake fra livsverket som hadde en lysende framtid foran seg. I sine siste år bodde han sammen med sin yngste datter og hennes familie i Oslo. Han beholdt engasjementet for luftfarten til det siste, og satt mye i vinduet hvor han hadde utsikt til Fornebu og fulgte med på om Widerøe-flyene var presise.