Verdens vakreste sykkeltur?

Forfatter: Lena Petersson

Jeg har syklet i Thailands regnskoger, på Stillehavsøya Rarotonga og gjennom vinmarker i Nord-Italia. Men ingenting slår sykkelturen jeg hadde sist sommer på øyene langs Helgelandskysten. Turen startet med en drøm. En drøm om å komme til Myken. Dette lille øysamfunnet som ligger ytterst i havgapet. Der ikke engang Hurtigruta går. Men som har både eget whiskydestilleri og et spisested det går gjetord om. 

Kjøp Travel Pass Nordland sa min venninne, Christine Baglo. Da kan du reise så mye du vil i en hel uke for rundt tusen-lappen. Og la til: du bare må besøke Træna. Jeg googlet. Ja, øya så spektakulær ut den. Like ved Lovund som jeg også hadde hørt om. En plan begynte å ta form i hodet. Hva med en uke med øyhopping med sykkel? Jeg googlet videre. Se, man kunne leie både vanlig sykkel og el-sykkel. Jeg fortsatte å søke. Nå på fergetider. Da sa det stopp. Etter en time med fergetider – og fortsatt like uklok fant jeg Kystriksveiens Reiseliv på nettet. Yr viste en strålende sol over Helgelandskysten de neste dagene, og jeg ville reise nå. Da var gode råd viktige. Og tiden dyrebar. For vi vet jo alle hvor fort det skifter i nord. Jeg sendte de en e-post, og fikk et forslag med pris for overnatting, sykkelleie, sykkelrute, fergetider og det hele. Jeg trakk pusten og trykket på bestill-knappen. For det var litt nå eller aldri. Drømmen hadde levd i hodet mitt i over ti år. Nå måtte den ut. Eller «kill a dream» som Nike en gang sa. For en drøm uten en dato er bare en drøm som min samboer sa, og ønsket meg lykke til på reisen. 

Vakre Herøy 

Etter en knapp time la vi til kais på Herøy, og jeg trillet i land med sykkel og det hele. Natten her skulle tilbringes på Elfis Sjøstuer. Her ble jeg tatt vel imot av Elfrida og Thoralf selv, som viste meg rundt og til og med tok meg med inn i sin egen lille troll-skog. Kaistua er vel noe av det fineste jeg har bodd i noen gang. Et lite hvitt hus som lå rett på en egen brygge. Et lite paradis. Her skulle man vært flere tenkte jeg der jeg satt på benken utenfor hytta ved langbordet med et glass øl. Med hav på nesten alle kanter. En vidunderlig utsikt, og rett ovenfor en liten vik med hvit strand og krystallklart vann. Jeg bestemte meg for å ta et bad. Vannet var friskt, det var 1. juni. Men gjorde godt for både kropp og sjel. Styrket av vannet og med en følelse som et lite barn på lille-julaften la jeg meg. I morgen skulle jeg oppdage mer av vakre Herøy. 

Jeg våknet til nok en dag i strålende sol. Herøy viste seg fra sin beste side, og jeg og sykkelen la ut på en tur. Jeg var blitt tipset om Augustbryggo og satte kursen utover mot Seløy. På veien var det opp og ned broer med så høye buer at jeg nesten fikk sug i maven. Litt som på tivoli. Engene var dekket med blomster og sola skinte. Det kunne ikke bli finere. Jo, forresten det kunne det, viste det seg da jeg rundet en sving. Her lå en vakker strand med krystallklart vann med selveste «De syv søstre» som bakteppe. Med snø på toppene, og grønne enger foran og hvit sand var det så vakkert at jeg måtte ta et stopp. Det var tid for strandhugg med sykkel. Sykkel er bare fantastisk tenkte jeg der jeg satt. Så enkelt. Så fritt. Og du kan stoppe hvor du vil. Når du vil. Det er ferie for meg. Frihet til å velge. Jeg samlet noen skjell som nå ligger i en egen blå skål på hytta mi før jeg syklet videre. Jeg hadde blitt anbefalt å stoppe på Etcetera. En blomsterbutikk, tenkte jeg, hva i all verden kan være så spesielt med det? Jommen sa jeg smør. Etcetera var nemlig ikke en blomsterbutikk, men en blomstrende opplevelse. Bak disken traff jeg eieren, som bød på trøffelsjokolade på huset. Tommy Eide viste seg å ikke være noen hvem-som-helst. Han var fra øya, men hadde bodd mange år sørpå. Han var flere ganger norgesmester i blomsterdekorering. Når du kommer hit så ta turen innom julerommet og toalettet. Toalettet er helt eventyrlig. Et overflødighetshorn hele greia. 

Dønna og et glimt av Dønnamannen

Øya Dønna er kjent for Dønnamannen. En topp mange bestiger når de er på disse kanter. For meg ble det med synet av toppen, jeg hadde ferger jeg skulle rekke. Jeg skulle ut i havgapet og til Træna. Solen skinte fortsatt, og med fulladet sykkel var det bare å tråkke på. Jeg ble helt svett under sykkelhjelmen. Yr viste pluss 22 grader. I skyggen. Ikke rart jeg var tørst. Jeg stoppet midt i en av de vakreste blomsterengene jeg har sett. Det lyste gult flere hundre meter. Av løvetann. Den rakkeren som vi har krig mot i sør var her den vakreste eng-blomst. Jeg sukket. Egentlig ville jeg bli lenger på Herøy og Dønna. Det kunne ikke bli finere på Træna enn her! Jeg ringte Frode i Kystriksveien Reiseliv. — Ja, sa han du kan bli lenger, men da blir det mindre Træna. Og det anbefaler jeg ikke, sa han. Jeg gjorde som han anbefalte, og det skulle vise seg at det var helt riktig avgjørelse.

Træna og Sanna - eventyrøya!

Nå så jeg Trænas kjente silhuett i det fjerne. Vi nærmet oss. Vel fremme på Træna sjekket jeg inn på hyggelige Træna Overnatting, og tok meg en tur ned på kaia. Her lå Havfolkets Hus. Her satte jeg meg på brygga, og bestilte ferske reker. Igjen. Det var til å klype seg i armen. Det var så vakkert. Så hyggelig. Så enkelt. Jeg hadde hørt at Helgelandskysten skulle være en av de vakreste stedene i Norge – for ikke å si verden. Men jeg ble nesten svimeslått av hva jeg så. Det var en egen stemning her ute. En humor. En åpenhet. Den lå tykt utenpå. Jeg som har bodd mange år i Italia følte meg med ett mer hjemme her enn i Oslo. 

— Du må dra over til Sanna, var rådet fra Frode. Så morgenen etter var jeg på første – og eneste - båt over. Vi var ikke mange, og turen tok knappe kvarteret. Sanna, ja. Hva skal man si om øya som kalles for Eventyrøya. Som har en hule så flott og mektig at den kalles «havets katedral». Hvor Susanne Sundfør har sunget. Og hvor det har bodd mennesker i mer enn 10 000 år. Jeg ble hele dagen på denne øya. Det er sjelden et sted har berørt meg mer. Man trenger ikke sykkel her. Men gode sko, vannflaske og niste. Heldigvis hadde jeg pakket niste, og nydelige vertinnen min hadde sagt jeg kunne ringe når jeg ville bli hentet. Jeg vandret deler av kjærlighetsstien, besøkte katedralen, lå i gresset og lå på stranden. Naturen her var mektig vakker. Det var en egen ro her. Kanskje var det fordi det var lavsesong. Jeg vet ikke, men jeg sovnet i gresset og våknet med et rykk. Klokka var blitt fem. Jeg ringte etter båt. Frode fra Træna Overnatting kom med sin splitter nye speedbåt, og det ble hold på hatten hjem for 200 blanke kroner. Det var det verdt. Så tok jeg en tur på Ahloa Café og hørte på skrøner i sola. Træna. Her kunne jeg vært i dagevis. Ukesvis, tenkte jeg. Men Myken ventet. 

Siste stopp Myken

 Myken med sin whiskykatedral. Sitt destilleri. Øya som jeg hadde lest så mye om. På Myken trengte jeg ikke sykkel, fikk jeg beskjed om. Her var det bare en stump med vei på 200 meter. Eller var det 100? Sykkelen ble levert inn, og det var nesten sørgmodig å ta farvel med min følgesvenn.

På brygga på Myken hang det en lett eim av noe i lufta. Av whisky, skulle det vise seg. For rett på brygga ligger verdens første arktiske destilleri av både gin og whisky. Her drev Norges svar på Breaking Bad, kjemiingeniør Roar Larsen i land med hele sin familie. I seilbåt. For noen år siden. Nødhavn er vel ordet. Og i stedet for pappapermisjon i Toscana ble det et år på Myken. Og siden er det blitt Myken. Roar er en ildsjel som sammen med et knippe andre entusiaster fikk den elleville ideen å starte et destilleri her ute. Nå er det flere år siden, og tønner ligger side om side til lagring. Med navn og nummer. For her kan man kjøpe seg sin egen tønne. Myken er virkekraft. For her er også Fiskebruket Spisestedet som folk reiser langveis fra for å oppleve. Også har vi Myken Seng & Suppe. Med campingvogner som står inne, og en tam måke som heter Ragnar. Som har en skjev vinge. Og som sitter og venter på go´biter fra de «rikes» bord. Og sist, men ikke minst har vi butikken. Mykens hjerte. Jeg hadde fått beskjed om å gå hit. Den var åpen fra 12 til to. Der traff jeg alle. 

Fra butikken bar det rett til gammelbutikken, whiskyvisning også gikk det slag i slag. Så mye energi. Entusiasme. Virketrang. Myken boblet. Da jeg var der, ble det bygget whiskykatedral. Og galleri. Nå er den ferdig, og det er både konserter og utstilling med kjente kunstnere. Her ute i havgapet. Hvor ikke Hurtigruta en gang går. Her virkes det.

Været hadde slått om. Kanskje det visste jeg skulle hjem. Det var ikke kaldt. Men sola hadde tatt en pause. På en måte var det litt godt, for når det er sol hele tiden. Så ja, da har i hvert fall jeg vondt for å legge meg. Siste kvelden i nord spiste jeg nytrukken Lange hos Myken Seng & Suppe. Med hjemmelaget whisky-sjokolade-pai som dessert. Det er vel unødvendig å si at det var godt. I det hele tatt hadde jeg en verdig slutt på et eventyr av en tur. En tur som jeg anbefaler på det varmeste. Øyhopping i nord med sykkel. Uten bil. Da har du en uendelighet av muligheter. Og en frihetsfølelse som du skal lete lenge etter!

God tur! 

Fly til Sandnessjøen via Trondheim eller Bodø.  I perioden 27.6.-12.8. går det også direktefly fra Oslo på mandager, onsdager og fredager.

Bestill leiesykkel i Sandnessjøen .   Bestill sykkelpakker hos Kystriksveien Reieseliv.